My claim to fame

”In the future everyone will be world-famous for 15 minutes”

Andy Warhol

Alle får sine 15 minutter i rampelyset. Det ser ut som om jeg er blitt kjent som “hun som skada seg på Org.Sem”.

Bakgrunnen for dette:

Jeg var en av to kokker som var med på Org.Sem* 1 for å lage mat. Jobbing fra kl 09.30 om morgenen til fancy middag ca kl 20 om kvelden. Jeg trenger vel ikke si at vi var bra slitne når va satt oss ned for å spise og høre på taler og slikt om kvelden. Etter middag var det arrangement av typen rebusløp, der min gruppe forresten vant en premie. Det var ikke første plass, men allikevel...

Så på ett eller annet tidspunkt etter dette, en smule trøtt og kanskje litt påseilet sklei jeg med ullsokkene mine på parkettgulvet når jeg skulle krysse dansegulvet for å gå et sted. Husker ikke hvor jeg skulle eller hvorfor, alt jeg husker er SMERTE! Det tok et par sekunder før jeg skjønte hvorfor det gjorde så vondt, men det viste seg at kneskålen min hadde flyttet seg fire cm til venstre. Nå må det sies at jeg har tryna på parkettgulv mange ganger i mitt liv, min kjære fars kommentar når jeg fortalte hva som hadde skjedd var noe i duren av: ”jaja, det er jo ikke første gangen det har skjedd. Husker jo en gang...”. Men for alle gangene jeg har gått på trynet, er dette første gangen jeg har fått en ordentlig skade...

Det som skjedde videre var at snille, snille mennesker hjalp meg opp, holdt meg i hånden når jeg gråt mine modige tårer (Les: hulket og spurte etter ambulansehelikopter) helt til det ble bestemt at noen måtte hjelpe meg opp til soverommet. Etter et lite uhell i trappen hoppet kneskålen på plass av seg selv, og situasjonen bedret seg. Så etter å ha grått enda flere modige tårer, og blitt trøstet av noen tålmodige, snille mennesker ble beinet spjelket med diverse ting og tang som ble tryllet frem, og jeg fant ut at eneste måten å få smerten til å forsvinne på var å bøtte ned vodka i stor stil...

Slik var det jeg ble skadet på Org.Sem. Vel hjemme i Bergen dagen etter bar det rett til legevakten, der jeg ble diagnosert med avrevne leddbånd som følge av kneskål ut av ledd, og utstyrt med krykker og piller... Jeg fikk ganske mye sympati der jeg humpet rundt på krykkene, men klarte ikke helt holde meg alvorlig når diverse mennesker kom med medfølende kommentarer. Syns selv at situasjonen var mer komisk enn tragisk, muligens en følge av diverse smertestillende tabletter.

Har dermed en følelse av at jeg blir husket som ”hun som tryna på Org.Sem” ei stund fremover. Ettersom skaden medførte sykemelding reiste jeg hjem til Sandnes, og var hjemme ei stund. Tre måneder senere halter jeg fremdeles, og bruker usannsynlig lang tid på å gå i trapper. Når folk ser meg nå er alltid det første spørsmålet: Hvordan går det med foten?

Hadde trodd at hele greia skulle bli glemt i mitt fravær, men det er ikke mer enn et par dager siden min kjære leieboer brukte ”hun som ble skada...” som en beskrivelse for å forklare hvem hun delte leilighet med.

Ikke det at dette gjør meg noe, det er jo langt verre ting en kan bli husket for. Jeg er jo verken Eli Hagen (selve definisjonen på bad hair- day , og hvem har glemt kjøreturen), Bill I did NOT have sexual relations with that woman Clinton eller Britney Spears. Men det er tydelig at mitt fall har vært et samtaleemne, hvem vet hvilke rykter som verserer om grisefylla og gud vet hva... Jeg har selv fått høre et par sterkt overdrevne og en smule usanne versjoner. Nå er hvertfall min utgave av sannheten fortalt...


* For de som ikke jobber/har jobbet på Kvarteret: Org.Sem er forkortelse for Organisasjon Seminar, i dette tilfellet av den typen der alle i de forskjellige styrene på huset samles på en hytte for å diskutere styre- saker og ting. (For ordens skyld: jeg er ikke med i noe styre-organ, men i egenskap av å være kokk i Stjernesalen ble jeg med for å lage mat)